La familia Ruiz!

Å herre gud! Greit, jeg tar dette fra starten av. Jeg bor nå på Nesodden, Oslo. Vel, dette har jeg diskutert mange ganger med Runar. Nesodden ligger egentlig i Akershus, men stedet tells også som en region i Oslo, og det høres mye bedre ut å si at du bor i Oslo. På en måte. Flyttingen gikk temmelig bra, alt vi hadde i huset vårt i Seljord ble trøkket inn i en ganske stor lastebil og sent hit. Lenge var huset vårt bare et stort rot, men nå begynner ting å ordne seg. Huset vårt er hvitt, sånn ser det ut:

Der bor jeg

Rommet mitt har skrått tak og vindu. Senga mi er veldig lav. Det er en japansk seng, som er tilpasset europeere i lengde vel og merke. Sånn ser det ut.

Der sover jeg

Vi har omtrent like mye plass her som vi hadde i Seljord, og det er jo bra. Dersom du vil se mer er du nok nødt til å besøke meg. Ja, jeg savner folk jeg kjenner.

Jeg har også kjøpt meg et kamera, og dermed er min karriere som verdens mest betydningsfulle fotograf i gang.

Ikke engang norsklæreren min kan analysere dette

Men tilbake til starten av dette innlegget. Jeg startet med en litt snedig ”Å herre gud!”. Det første en legger merke til er at det har gått litt fort i svingene mens jeg har skrevet dette, for det mangler et komma. Grunnen til det er at jeg nettopp har chattet med mine fremtidige søsken i hele en time og førti minutter! Av dette, en time uten hjelp fra annet enn en ordbok! Jeg er ganske gira. Og ganske stolt. Her er et utdrag:

Erika/Manuel: el de la foto eres tu verdad?

Meg: Si

Erika/Manuel: muestranos mas fotos

Meg: Muestranos?

Meg: No comprendo

Erika/Manuel: Enseñanos

Meg: en ingles?

Erika/Manuel: queremos ver mas fotos tuyas

Meg: ah!

Det stemmer, jeg har fått familie! De bor et sted som heter Tonatico. Nord for Mexico City. Familien heter Ruiz. Faren min jobber på en skole, og heter Juan Alberto. Moren min heter Ormidas Dolores. Hun jobber i en barnehage. Jeg har en søster på min alder. Hun heter, som du kanskje har gjettet, Erika. Broren min er 12(som min ekte søster), og heter Manuel. Manuel Jesus. Til slutt har de en papegøye som heter Andy. Andy! Det kunne jo ikke blitt bedre. Forventningene mine tilfredstilles.

Skolen jeg skal gå på har 400 elever, et bibliotek, noe jeg ikke forstod hva var og et datarom. Det virket som om jeg kunne ta en del fag der, som trigonometri, etikk og sosiologi. Jeg spurte om det var mye lekser og svaret var ”nei, men vi skal hjelpe deg”. Midt i blinken! Broren min er visstnok ganske god i fotball. En gutt på 12 som er god i fotball har jeg uten tvil mye å lære av. Selv tror jeg jeg var på rundt 12 år gammel og veldig dårlig når jeg sluttet å spille. Søsteren min spiller basket, det har det ikke vært så mye av i Bø!

Nå er det august. Det er en ganske syk tanke… det er denne måneden jeg reiser. Jeg føler at jeg har mye å gjøre forberedelsesmessig, men klarer ikke helt å sette fingeren på hva. Jeg er ferdig med jobben, så fremover er det bare ferie å se. Dette blir mitt siste innlegg på norsk. Sorry Even, men her prioriteres det! Jeg setter fortsatt pris på kommentarer på norsk.

Avsluttende vil jeg brife med et bilde jeg faktisk er litt stolt av! Du klarer sikkert ikke å gjette hva det er.

Bubblar

Adios!

PS. Du kan trykke på bildene for å forstørre dem.